Den Hellige Koranen på norsk

49- Og Boken legges frem. Du ser at synderne er engstelige for dens innhold, og de sier: «Trøste oss, hva er vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.» De finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett.

50- Og Vi sa til englene: «Fall ned for Adam!» Og de kastet seg alle ned unntatt Iblis. Han hørte til dsjinnene, og han forsyndet seg mot Herrens befaling. Vil dere da ta ham og hans avkom til venner fremfor Meg. De som er deres fiender? Et sørgelig bytte for de urettferdige!

51- Jeg har ikke bedt dem avgi vitnemål om himlenes og jordens skapelse, og heller ikke deres egen. Jeg tar ikke slike som villeder folk til støtte!

52- En dag sier Han: «Kall frem Mine medguder som dere snakket om.» Og de kaller på dem, men de hører ikke på dem. Vi lager en avgrunn mellom dem!

53- Så får synderne se Ilden, og de skjønner at de skal falle ned i den, og finner ingen utvei til å vri seg unna.

54- Vi har snudd og vendt på allslags sammenligninger for folk i denne Koran. Mennesket er det mest kranglevorne av alt!

55- Intet annet avholdt menneskene fra å tro da ledelsen kom til dem, og fra å be Herren om tilgivelse, enn deres manglende tro på at henfarne slekters skjebne kunne ramme dem, eller at de kunne stå ansikt til ansikt med straffen.

56- Vi sender Våre sendebud som overbringere av gledesbudskap og advarsler. Men de vantro motsier dem med tomme ord, for derved å nedkjempe sannheten. De driver ap med Mitt ord, og det de er advart mot!

57- Hvem gjør større urett enn den som påminnes om Herrens ord, og vender seg bort fra det, og glemmer hva han har sendt i forveien til regnskapet? Sannelig, vi har lagt et dekke over deres hjerter så de intet forstår, og tunghørthet i deres ører. Om du kaller dem til ledelsen, vil de aldri finne rett vei.

58- Men Herren er den Ettergivende, full av nåde. Ville Han ta dem fatt for det de fortjente, så påskyndet Han straffen for dem. Men de har sin bestemte tid, og den kan de ikke komme unna.

59- Disse byene lot Vi forgå da de gjorde urett. Vi satte en bestemt tid for deres undergang.

60- En gang sa Moses til sin tjener: «Jeg gir ikke opp før jeg når dit hvor de to hav møtes, om jeg enn skal vandre i det uendelige!»

61- Da de nådde møtestedet, glemte de fisken sin, og den drog sin vei ut i havet fri og frank.

62- Da de var kommet videre, sa han til tjeneren: «Ta frem maten vår! Vi har sannelig hatt slit på denne reisen vår!»

63- Og han svarte: «Hva synes du om dette! Da vi rastet ved fjellet, så glemte jeg fisken, det var Satan som fikk meg til å glemme så jeg ikke husket på den, og den tok veien til havet på en underfull måte!»

64- Da sa Moses: «Det var dette vi var ute etter.» Og de snudde og gikk tilbake samme vei som de kom.

65- Så kom de over en av Våre tjenere som Vi hadde vist Vår nåde og undervist i Vår visdom.

66- Moses sa til ham: «Må jeg få følge deg, så du kan lære meg det du selv er blitt lært om å leve rett?»

67- Og han svarte: «Du vil nok ikke kunne bære over med meg i tålmod.

68- Og hvordan skulle du vel kunne bære med tålmod noe som du ikke kan gripe med din kunnskap?»

69- Da sa han: «Du vil finne meg tålmodig, så sant Gud vil, og jeg vil ikke sette meg opp mot deg i noe.»

70- Han svarte: «Hvis du så følger meg, spør meg ikke om noe, før jeg selv begynner å snakke om det til deg.»

71- Så gav de seg i vei, inntil de kom om bord i en båt, og han slo hull i den. Moses sa: «Slo du hull i den for å drukne alle om bord? Du har i sannhet gjort en skrekkelig ting!»

72- Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»

73- Da sa Moses: «Ta meg ikke fatt fordi jeg glemte, og gjør det ikke for vanskelig for meg.»

74- Så gikk de videre til de møtte en ung mann, og han drepte ham. Da sa Moses: «Har du drept et uskyldig menneske, uten at det er tale om blodhevn? Du har sannelig gjort en forferdelig ting!»

75- Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»

76- Da sa Moses: «Om jeg heretter spør deg om noe, så hold ikke følge med meg mer. Du har min unnskyldning.»

77- Så gikk de videre til de kom til noen landsbyboere, som de bad om mat. Men de nektet å yte dem gjestfrihet. Her kom de over en mur som var i ferd med å falle ned, og han rettet den opp. Da sa Moses: «Om du hadde villet, kunne du fått lønn for dette.»

78- Men da svarte han: «Dette blir avskjeden mellom oss! Men jeg vil fortelle deg betydningen av det du ikke greide å bære med tålmod.

79- Hva fartøyet angår, så tilhørte dette fattige folk, som arbeidet på havet. Jeg ville beskadige det, for en konge var etter dem, som tok alle båter med vold.

80- Hva den unge mann angår, så var hans foreldre troende, og vi fryktet at han ville påføre dem oppsetsighet og vantro.

81- Og vi ønsket at Herren skulle gi dem en frommere og mer familiekjær sønn i hans sted.

82- Hva muren angår, så tilhørte den to foreldreløse gutter i byen. Under den var en skatt til dem. Deres far var rettskaffen. Og Herren ville at de skulle nå moden alder, og så grave frem skatten sin som en nådegave fra Herren. Jeg gjorde ikke dette på egen hånd. Dette er betydningen av det du ikke greide å bære med tålmod.»

83- Folk spør deg om Dhul-Qarnayn. Si: «Jeg vil fremføre for dere en fortelling om ham.»

84- Vi gav ham makt på jorden, og åpnet en utvei for ham til alt.

85- Og han slo inn på en vei,

86- til han kom dit solen går ned. Han fant at den gikk ned i et gjørmete vannhull, og et folk som bodde ved det. Vi sa: «Dhul-Qarnayn, enten får du avstraffe dem, eller du får vise dem godhet.»

87- Og han svarte: «Den som gjør det onde, vil vi avstraffe. Så vil han bringes tilbake til sin Herre, og Han vil gi ham en svær straff.

88- Men den som tror og gjør det rette, kan vente det beste til gjengjeld, og vi vil behandle ham på en rimelig måte.»

89- Og han slo inn på en annen vei,

90- til han kom dit solen står opp. Han fant at den gikk opp over et folk som Vi ikke hadde gitt noen beskyttelse mot den.

91- Slik var det. Vi visste vel hvordan det var fatt med ham.

92- Og han slo inn på en annen vei,

93- til han kom mellom de to fjell. Han fant et folk som bodde ved deres fot, som nesten ikke kunne forstå det som ble sagt.

94- De sa: «Dhul-Qarnayn! Gog og Magog lager ufred og fordervelse i landet. Hva om vi betaler deg tributt, mot at du bygger en voll mellom oss og dem?»

95- Han svarte: «Den makt min Herre har gitt meg er mer verdt enn penger! Men hvis dere yter god hjelp, skal jeg bygge en mur mellom dere og dem.

96- Bring meg jernbarrer!» Da han hadde fylt opp mellom de to fjellsider, sa han: «Blås!» Da alt var glødende, sa han: «Kom med flytende metall som jeg kan tømme over det!»

97- Nå var de ute av stand til å komme over den, og de greide heller ikke å bryte gjennom.

98- Og han sa: «Dette er en nådesbevisning fra Herren. Men når Herrens løfte – dommedag – realiseres, vil Han jevne den. Herrens løfte er sannhet.

99- Denne dag vil Vi la dem bølge hit og dit. Det blir støtt i trompeten, og Vi samler dem inn alle sammen.

100- De vantro vil denne dag bli stilt overfor helvete,